Gud gjør under

Bjørg K. Børtveit forteller om et langt liv sammen med Jesus

Bjørg ble født på Søfteland i Os kommune den 1. mars i 1933. Hun var nr. 5 i en søskenflokk på 7. Hun var 7 år da krigen brøt ut, og tar fram et lite og vakkert treskrin som hun viser meg.

Krigstid

- Vi hjalp de russiske fangene og gav de mat. Russerne satte stor pris på det, og som takk fikk vi forskjellige ting som de laget av tre. Det var smykkeskrin og leker, og de laget mønster av strå. Det er nesten utrolig hvor kunstferdige ting de laget med små hjelpemidler.

Bjørg traff mannen sin på en leir i 1955. Det var et stevne som indre-misjonen hadde på Skorpo i Os. To år etterpå giftet de seg.

- Mannen min, Dagfinn, var sjømann, og mens han var ute på dekk ba han om å få treffe ei kristen jente. Like etterpå traff han meg, og vi ble lykkelig gift. Vi hadde det veldig godt, og vi ønsket begge å leve nær Gud. En tid bodde vi på Askøy. Der hadde vi et uthus, og i det uthuset lagde mannen min et bønnerom. Vi byttet på å være der.

Bjørg og Dagfinn flyttet så til Bergen, der de begynte å gå i menigheten Maranata.

- Både mannen min og jeg var vokst opp med kirke og bedehus. Men i Bergen begynte vi å gå på møtene i Maranata, der blant andre Åge Samuelsen kom på besøk. Vi ble begge døpt der, og trivdes godt i menigheten. Spesielt godt likte vi det rike sang og musikklivet.

Bønnesvar

På et av møtene skjedde det noe spesielt.

- Jeg kjente det kom ord på innsiden som måtte ut. Jeg bar fram et budskap i tunger, som ble tolket til norsk. Denne nådegaven har jeg fått bruke siden.

Bjørg kan fortelle om mange bønnesvar gjennom et langt liv. Ett av de er allikevel veldig spesielt.

- Jeg husker at fikk slik en nød for min far, som ikke var frelst. En gang vi var samlet hjemme til bønnemøte, ba vi for far. Da kjente jeg at jeg fikk tro for at han ville bli frelst. Jeg ble fylt med latter, og ble så inderlig glad.

Og bønnesvaret kom. Hennes far ble frelst på sine eldre dager. Da han lå for døden var det godt for Bjørg å merke den freden og gleden han hadde. Han så bare fram til å komme hjem til Jesus.

En prøvet tro

Sammen med mannen sin fikk Bjørg hele åtte barn. Men en dag kom den tunge beskjeden om at Dagfinn hadde fått kreft. Rett før jul i 1969 døde han. Den eldste datteren, Berit Karin, var 12 år, og den yngste gutten bare ett og et halvt år.

- Det var selvfølgelig veldig tøft. Men mannen min var et strålende menneske, og en glad kristen. Han vitnet for andre på sykehuset, mens han selv lå for døden, og fikk lede mennesker til Jesus, noe jeg fikk høre etter at han var død. Dagfinn tenkte på meg og barna. Han bad og la alt i Guds hender, og sa til meg: Gud har lovet å ta seg av dere.

På et husmøte en stund senere fikk jeg en hilsen fra 1.Kor.10,13 om at Herren skulle gjøre prøvelsen og utgangen på den slik at jeg kunne tåle den. På samme tid fikk jeg ordet fra 1.Kong.17,16 der det står at melkrukken ikke skulle bli tom.

Noe av det som har holdt Bjørg oppe har vært sangen og musikken.

- Jeg har ofte fått sanger som jeg går og nynner på og synger. Det har gitt meg en veldig styrke, selv i de tyngste stundene. Mange naboer og slektninger syntes det var et stort vitnesbyrd at jeg klarte meg så bra alene med alle de små.

Nytt ekteskap

Da barna var voksne, fikk Bjørg nåde til å gifte seg på nytt med enkemannen Johannes fra Leknes.

- Vi hadde en rik tid sammen. Johannes gikk også i Maranata i Bergen, og vi fikk dele livet med Gud.

Johannes ble syk og døde etter vel 8 års ekteskap.

- Jeg traff ei venninne etter at jeg var blitt enke for andre gang. Hun mente jeg hadde vært uheldig i livet. Jeg vil ikke kalle det uheldig, svarte jeg. De årene vi fikk ha, var gode år, som jeg takker Gud for. Jeg vil heller ha få og gode år, enn mange onde år. Det jeg ikke forstår, det overlater jeg til Herren.

Nå kan hun se tilbake på et langt liv der Herren har velsignet og vært trofast. Bjørg har 23 barnebarn, 14 oldebarn og 1 tippoldebarn på 3 måneder.

- Bare en av søsknene mine er død. Den eldste broren min blir 89 år nå i april. Jeg har god kontakt med den store familien min, og trives også godt med den åndelige familien min i Nordhordland Bibelsenter.

Bildene: 1)Bjørg med Bibelen. 2)Vakkert treskrin laget av russisk fange under krigen.

18/02/16/Olav Sollid

Jan Olav Hansen: "Jeg har lært at Gud er trofast"

Jan Olav Hansen ble medlem i Nordhordland Bibelsenter sist vinter. Nå i november prekte han på et søndagsmøte. Mange ble velsignet, da de fikk høre hans gode og humørfylte undervisning om hva det innebærer at Jesus har satt seg ved Faderens høyre hånd.

Et liv i rus

Jan Olav ble født i 1953 i Porsgrunn, men flyttet tidlig til Rjukan, og så til Askim. Det var i Askim det begynte å skjære seg. Da Jan Olav var 14 år stjal han hjemmebrent. Ballen begynte å rulle. På begynnelsen av 70-tallet flyttet han til Oslo og slo seg sammen med de som drev med blandings- misbruk. De ble kalt søppelnarkomane. I 1972 kom Jan Olav til Fredrikstad. Livet i rus fortsatte. Men her fikk han høre evangeliet for første gang. Ungdommer fra Jesusvekkelsen gjorde inntrykk på han.

-Men vi var ikke villige til å forlate rusmiljøet.

Et såkorn ble derimot sådd. I Fredrikstad overnattet han i et lager for hestevogner, der han hadde ei gammel seng.

- Jeg gikk stygt kledd og hadde langt hår, og så ikke noe særlig ut. På vinteren ble det for kaldt å sove i lageret. Da gjorde vi enten et brekk og havnet i fengsel, eller la oss inn på en behandlingsinstitusjon. Dette var vanlig. Slik holdt jeg på i flere år.

Så fortsatte Gud å kalle på Jan Olav.

- Da jeg havnet på «Blå kors» i 1977, fikk jeg møte evangeliet på nytt. En mann vi kalte «traktaten» - fordi han delte ut traktater - kom på besøk. Han tok meg med hjem, gav meg mat og viste meg ekte kjærlighet.

Allikevel var det ikke før noe senere at gjennombruddet kom.

- En kamerat som het Jon hadde nylig blitt frelst, og nå inviterte han meg med på et kveldsmøte i Baptistkirken. Da svarte jeg spontant; «Hør her Jon, du - jeg har problemer nok som det er, om jeg ikke skal bli religiøs også».

Frelst og helbredet

Hele denne dagen vandret Jan Olav rastløs omkring uten å få tak i noe rus. Han var også urolig fordi vinteren nærmet seg, og fordi han ikke hadde klart å komme seg inn på noen behandlingsinstitusjon. Det endte med at han gikk opp til Baptistkirka og satte seg med Jon på bakerste benk.

- Mens predikanten talte, fikk jeg en fornemmelse av at han ville komme ned til oss etter at prekenen var ferdig.

Og dette skjedde. Vil du bli frelst, spurte predikanten? Ja, sa Jan Olav, selv om hodet ropte nei. Han bøyde kne framme i kirka, og begynte å gråte og be til Gud om hjelp. En mann som var medlem i kirka, opplevde da at Gud talte til ham. Han gikk bort til Jan Olav og sa: «Du skal få bo hjemme hos oss du». Mannen var gift og hadde 5 barn.

- Jeg fikk oppleve Guds kjærlighet i dette hjemmet, og ble boende der i flere måneder.

I denne perioden havnet han på sykehus for gulsott. Det klødde forferdelig i leveren, og prøvene viste en alvorlig leversykdom. En av de som jobbet på sykehuset var en kristen og trodde på helbredelse.

- Han så på meg og sa: «Hansen, det er sant at du er gul og har dårlig lever. Men det som virkelig er sannheten, er at den leveren din er legt ved Jesu sår». Den natten sov jeg godt for første gang, og våknet frisk og opplagt til neste dag. Etter noen dager ble jeg utskrevet. Noen uker senere ble jeg kalt inn til overlegen på ny prøve. Han så alvorlig på meg og sa: «Jeg har sett mye skit her i dag, men det her, er det beste jeg har sett. Hvis du ikke ruser deg noe mer, så kan man ikke se at du har hatt en leverskade. Leverne din ser helt ny ut». Og jeg har vært frisk til denne dag.

I medgang og motgang

Jan Olav har opplevd mye i sin vandring med Herren. Han opplevde tidlig kallet til å undervise. Sammen med Ronald Gundersen reiste han rundt i Norge med telt om sommeren, og på forsamlingshus om vinteren. Vennskapet med Ronald har han holdt ved like. Jan Olav har også vært pastor i en kortere periode. Jan Olav er nå 62 år, og kan se tilbake på et langt liv med Herren i både medgang og motgang.

-Jeg har vært gjennom skilsmisse. Jeg var så opptatt av å tjene Gud at jeg glemte behovene til min kone.

I årene etter skilsmissen, tok Jan Olav en del feile valg, og havnet tilbake i rus og problemer. I 1996 ble han innlagt på psykiatrisk sykehus.

- Der satt jeg og sydde korssting og flettet kurver. Inni meg var det en forferdelig angst. Men så hjalp Trond Taule meg inn på Bergen Kontaktsenter. Jeg opplevde at Gud viste meg at jeg skulle be i tunger én time hver dag. Det gjorde jeg, og plutselig var det noe som slapp. Jeg ble fri, og trengte ikke lenger noen medisiner.

Gud har vært trofast

Jan Olav har skrevet 3 bøker: «Du er verdifull og høyt elsket», «Bli kjent med Gud, din rette far» og «Ny fødsel - ny identitet». Han har mottatt flere vitnesbyrd fra mennesker som har lest bøkene. Bl.a. fra ei jente som hadde fått kristendommen i halsen. Da hun leste at hun var verdifull og høyt elsket, kom ønsket om å leve som kristen tilbake. Bøkene har også bli delt ut i flere fengsler i Norge.

Jan Olav jobber nå med psykisk utviklingshemmede på Frekhaug.

- Tidligere jobbet jeg i rehabilitering. Det var trangt økonomisk, men jeg opplevde jeg skulle så inn. Nå har jeg fått drømmejobben! Gud har velsignet meg både økonomisk og med trivsel.

I februar skal Jan Olav undervise på Visjon Norge sitt høyfjellshotell på Hallingskarvet.

- Jeg har lært at Gud er trofast. Han tenker bare på hvordan den som faller kan reise seg igjen. Jeg brenner etter å formidle hvilken kraft det er i Jesu blod. Blodet setter en strek over fortiden, og lar oss få leve i nåtiden. Gud elsker alle og vil gi oss en lys framtid.

- Jeg er også veldig glad for at jeg har blitt medlem i en funksjonell menighet som Nordhordland Bibelsenter. Dette er en menighet som er opptatt av hele mennesket, av generasjonene og av enhet mellom de kristne. Her trives jeg.

Bildene: Jan Olav trener fast på Studio Nor fire ganger i uka. For to år siden ble han årets medlem.

- Jeg liker å holde meg i fysisk god form etter hvert som jeg også blir eldre. Jeg har en stillesittende jobb, da blir dette ekstra viktig.

04/01/16/Olav Sollid

Fra ateisme til kristen tro:

Tor Morten Lindelid: "Gud fant meg og frelste meg"

Tor Morten trodde ikke på noen Gud, og var trygg i sin ateisme. Men den Gud han hadde avskrevet kom til han en natt, og på nytt neste natt. Da var han overbevist, og klar til å ta imot Jesus.

Jeg sitter sammen med Tor Morten Lindelid, en 42 år gammel tømrer bosatt på Rossland. Jeg har bedt han om å fortelle litt fra sitt liv, og spør han først om hans oppvekst. Hadde du noe forhold til kristen tro da du var barn?

Barneår og ungdomstid

Jeg vokste opp på Sørlandet, i et godt hjem. Familien tilhørte Statskirken, og jeg ble døpt og konfirmert der. Men vi gikk ikke i kirken utenom ved slike spesielle anledninger. Det jeg visste om kristendom hadde jeg hørt på skolen, men det var ikke mye jeg hadde fått med meg. Etter en diskusjon i en kristendomstime, tok jeg et bevisst valg om at jeg ikke ville ha noe med kristendommen å gjøre. Egentlig ville jeg melde meg ut av kirken da, men siden jeg bare var 14 år, kunne jeg ikke bestemme det selv. Så ble det likevel til at jeg ble konfirmert i kirken.

Jeg kom tidlig inn i et miljø med mye festing og alkohol. Da jeg var i 15-års-alderen flyttet vi til Bergensområdet, men festingen fortsatte også der. Noen av mine kamerater begynte også med stoff, noe jeg heldigvis klarte å unngå. Men jeg var glad i å feste, og det ble mye fyll i helgene.

En kamerat ble kristen

Men det ble en forandring i ditt liv. Kan du fortelle hvordan det skjedde?

Da jeg var i 20-års-alderen ble en god kamerat av meg en kristen. Det ble litt av et "kultursjokk" for meg, men jeg tenkte at dette snart ville gå over. Jeg valgte å beholde kontakten med min gode venn, og han inviterte meg med på den kristne ungdomsgruppen. De neste to årene hadde jeg mye kontakt med det kristne miljøet, men ble likevel bare tryggere i min ateistiske tro. Det jeg fikk høre av kristen forkynnelse gjorde ikke noe inntrykk på meg. Men jeg likte å diskutere med de kristne ungdommene.

Gud talte til meg om natten

Slik gikk det i 2 år, fram til januar 1993. En kveld etter at jeg hadde lagt meg, begynte Gud å tale til meg. Jeg ble liggende våken og kunne ikke sove hele den natten. Det ble som en diskusjon mellom meg og Gud. Alle de argument jeg hadde ble plukket fra hverandre.

Etter en ny dag på jobben, så jeg fram til endelig å få sove. Men så skjedde det samme igjen. Gjennom hele natten arbeidet Gud med meg. Så fikk jeg se et syn, der kameraten min stod i et kjegleformet lys, nesten som på en scene. Jeg forstod at dette lyset var Jesus, og at kameraten min var trygg så lenge han stod i lyset. Samtidig ble det klart for meg at jeg selv ikke var i dette lyset.

Frelst og fri

Neste kveld ringer jeg til kameraten min og spør om ungdomsgruppen skal samles, noe han kan bekrefte. Jeg fortalte at jeg ville komme på gruppen. Egentlig gikk alt galt denne kvelden, for de fikk ikke lokalet de skulle ha, og endte opp i et kaldt klasserom. De fleste som kom var også mye yngre enn meg. Til sist delte vi oss opp i to grupper for å be sammen. De bad for meg også, men mer generelt, enda jeg trodde at alle måtte forstå at det jeg ønsket, var å bli frelst! Til sist var det likevel en som spurte meg om jeg ville ta imot Jesus. Jeg svarte "ja", men selv etter alt jeg hadde opplevd, satt det langt inne, for det var mye stolthet jeg måtte svelge i meg.

Hva skjedde videre? Ble ditt liv forandret?

Jeg kjente meg løst og fri med en gang, og ble aktiv i Os misjonsmenighet, der det var et levende og rikt menighetsliv. Jeg hadde også en sterk opplevelse på et møte i Frikirken, hvor predikanten kom med en profetisk hilsen til meg. Med få setninger ble min situasjon beskrevet, og jeg forstod at det var Gud som talte til meg da. Senere samme år ble jeg døpt i vann, og jeg fikk også oppleve åndsdåpen.

Det var Gud som søkte meg

Det ble en sterk og rik tid for meg, og det har bare fortsatt. Jeg har fått oppleve mye med Gud. Blant annet hadde jeg en hørselskade som gjorde at jeg nesten ikke kunne høre på det ene øret. På ett møte var det en kvinne som fikk et ord fra Gud om dette, og jeg forstod at det gjaldt meg. Jeg bad om forbønn, og etter det har hørselen vært god, noe jeg har fått bekreftet gjennom tester på sykehuset.

Hvordan vil du oppsummere det du har fått oppleve?

Det jeg kan si er at det ikke var jeg som søkte Gud, men han som søkte meg. Gud tok initiativet og frelste meg. Jeg hadde fått høre en del forkynnelse gjennom et par år, uten at det så ut til å virke på meg. Men da Gud søkte meg om natten, ble hans ord levende for meg, og rev i stykker alle mine argument.

I dag brenner Tor Morten for at flere skal få oppleve å møte den Jesus han har blitt kjent med. Det finnes en vei til menneskenes hjerter, og denne veien må Gud få vise oss, slik at vi kan nå dem med evangeliet, sier han. Han håper også at hans egen historie skal bli en oppmuntring til flere, blant annet til de som ber for sine kjære om at de skal bli frelst.

Vi takker Tor Morten for at han delte sin historie med oss, og ønsker han Guds velsignelse videre i livet og i tjenesten.

Bildet: Tor Morten Lindelid og hans kone Berit Karin.

Torkjel Gravdal ble fri fra angst

 Cecilie forteller: I mange år strevde min mann med menneskefrykt, angst og depresjoner. De siste 3 årene har han vært sykemeldt, og det har vært ganske mørkt. Det eneste som holdt han oppe var familien og de tre barna våre.

Vi har alltid hatt Jesus i hjertet, men for min mann vokste det fram tvil på om Gud virkelig fantes. Som hustru og mor til tre skjønne barn opplevde jeg at Gud ble min redning. Jeg klamret meg fast i det jeg visste var mitt eneste håp. Guds kjærlighet gav meg styrke i all håpløsheten. Det var så utrolig vondt å se en som du er så glad i, en som er så dyktig og flink på så mange områder, bli fanget av sine egne tanker. Fra å være godt trent, til neste dag og ikke klare å gå opp en bakke. Psyken styrte hele hans liv, og det påvirket oss som var rundt.

Et sterkt møte med Gud

I dag er situasjonen en helt annen. På kvinnekonferansen nå i høst fikk jeg et sterkt møte med Gud. Både fredag og lørdag fikk jeg profetiske ord som jeg opplevde stemte med det som Han har lagt i mitt hjerte. Jeg var i fyr og flamme over det som Gud hadde gjort. Som jeg så mange andre ganger hadde gjort, fortalte jeg min mann det jeg hadde opplevd. Han synes det var flott at jeg ble berørt av Gud. Denne lørdagskvelden avsluttet han med en kommentar som gjorde meg veldig sint. Jeg merket en atmosfære som prøvde å trykke meg ned. Heldigvis klarte jeg å ikke kommentere dette. Når vi skulle legge oss denne kvelden, strakte jeg hånden mot han og sa rolig: må Gud velsigne deg og må Guds kraft komme over deg. I ettertid har jeg tenkt at det var profetisk. Det var ikke en vane for meg å gjøre slikt.

Vendepunktet

Neste dag gikk vi alle til Gudstjeneste i menigheten. Den første overraskelsen møter meg i det min mann spør om ikke vi skal sitte oss lenger framme. Jeg blir slått av undring. Han som ikke har klart å gå på møter på grunn av menneskefrykt og alltid har plassert seg trygt bak, ville nå sitte på andre rad. Kommentaren jeg fikk fra han: Så klart vi må sitte her framme, vi vil jo ha det som disse damene har fått denne helgen. Han var nok ikke klar over at Hilde og Elisabeth (som var talerne på konferansen) satt på benkeraden framfor. I dette møte får min mann en spesiell hilsen fra Gud. Jeg gikk opp på søndagsskolen med minstejenta, og fikk høre det som var skjedd i ettertid.

Min mann forteller det slik: Han opplevde forkynnelsen veldig tillitsfull, ærlig, jordnært og sterkt. Når talen var avsluttet, kunne de som ønsket det komme fram. De som ville ha forbønn kunne stille seg fremst, og de som ønsket å ta ett nytt steg med Gud, kunne stå bak dem igjen. Her stilte min mann seg. Når de hadde stått der en stund, gikk han tilbake og satte seg ned. Litt etter kommer Hilde ned til han og sier hun har en spesiell hilsen fra Gud. Dette blir vendepunktet for han og for oss.

Noe radikalt har skjedd

I dag opplever vi en sterk enhet som ektepar. Vi leser i Bibelen, vi ber, vi prater om Gud og er forventningsfulle hver dag til hva Gud skal gjøre. Noe radikalt har skjedd og vi ønsker å leve sammen for Jesus i denne tiden. Vårt fokus er å gjøre Hans vilje, Han som har sendt oss.

Bildet: Et lykkelig ektepar som fikk oppleve Guds kraft i sine liv

Cecilie og Torkjel Gravdal, Knarvik

Evy Bønes Solsvik ble helbredet fra intoleranse mot gluten og melk

Det var et sjokk som godt voksen å oppdage sterk intoleranse mot gluten og melk. Jeg ble veldig syk, og var sykemeldt i ½ år før det ble oppdaget hva som feilte meg. Da intoleransen var konstatert kunne jeg begynne på diett og ta alle forhåndsregler (og det var mange) for jeg tålte ikke en smule fra et brød med gluten. Eller støvet fra mel når jeg lagde pannekaker til familien. Det kunne i så fall bety våkenatt med kvalme og diare og en formiddag fullstendig slapp.

Evy 1.jpgJeg har stor tro på at JESUS ER I GÅR OG I DAG DEN SAMME, og altså på helbredelse. Det var derfor helt naturlig for meg å søke forbønn for denne plagen som påvirket livet mitt så sterkt. Det ble en prosess, og jeg var til forbønn flere ganger.

I denne tiden opplevde jeg en gang jeg var i bønn alene at det kom en setning til meg: "Når du blir frisk, så glem ikke din Gud" Dette forøkte min tro på at det skulle skje en helbredelse. Selv om jeg nå hadde det noenlunde godt med dietten min, så var der symptomer som ikke var borte.

Svein Magne Pedersen bad for meg en gang i Lindås. Dagen etter forsvant et plagsomt symptom på sykdommen. Men jeg tålte fremdeles ikke gluten eller melk om jeg kom borti det.

I april i 2008 kom Tom Roger Edvardsen, som ber for syke, til menigheten vår. (For mange år siden var han på Nappane, da bad han for armen min , som jeg hadde hatt vondt i i 3 mnd. Og smertene ble borte iløpet av 4 dager.) Jeg gikk på møtet og Tom Roger bad for meg denne gangen også. "Nå skal du gå hjem og drikke et glass melk, ikke på min tro, men på din tro", sa han. Jeg så gjorde, og ble ikke dårlig dagen etter. Neste dag spiste jeg helt vanlig kost, ja litt ekstra kake og sjokolade som jeg ikke hadde smakt på over et år.

SIDEN DEN DAGEN HAR JEG SPIST HELT VANLIG KOST OG MAGEN MIN REAGERER NORMALT. DET ER NÅ GANSKE NØYAKTIG 1 ÅR SIDEN. JESUS ER I GÅR OG IDAG DEN SAMME, OG I JESU SÅR HAR VI FÅTT LEGEDOM.

"NÅR DU BLIR FRISK SÅ GLEM IKKE DIN GUD". HVORDAN KAN JEG GLEMME HAM SOM BETYR SÅ MYE FOR MIN HVERDAG OG MITT LIV? DET ER GUD SOM ALL ÆRE SKAL HA, BARE HAN SKAL HA ÆREN FOR SITT VERK.

EVY BØNES SOLSVIK

Bildet : Evy Bønes Solsvik

27/05/09

Terje Meling fikk et nytt liv


Terje Meling fra Alversund forteller her om hvordan han ble befridd fra rus, og fikk et helt nytt liv, da han møtte Jesus.


Meling.jpgEn vanskelig ungdomstid


Jeg heter Terje, er 46 år og gift med Mari, en skjønn kone, og vi har fått tre herlige barn.

Min barndomstid var fin, men ungdomstiden min var ikke så fin, og i tolvårsalderen begynte jeg å drikke alkohol. Jeg hadde liten kontakt med far, og speilet min identitet i ungdommer som var opptil 10 år eldre enn meg.


Mer rus


Da jeg var 16 år begynte jeg med narkotika, og viklet meg etter hvert inn i mange konflikter. På utsida var jeg tøff, men ropte om hjelp på innsida. Jeg hadde kommet inn i en ond karusell.

Som 20-åring begynte jeg i et band, og jeg fikk litt mer tro på meg selv igjen. Men etter spillingene ble det mye rus. Det ble bare verre og verre, og to ganger var jeg på vei til å gjøre det slutt.


Et møte med Jesus


Da jeg var 27 år fortalte en gammel barndomsvenn meg at han hadde tatt imot Jesus. Dette syntes jeg var bra for han, men ikke noe for meg. Jeg hadde jo gjort alt for mye galt.

Men min barndomsvenn gav meg ikke opp. Han var med meg på puben, og etter et halvt år, faktisk ganske nøyaktig for 19 år siden, ble jeg med han på et kristent møte. Jeg hadde langt hår, hadde stumpa sigaren utenfor lokalet, og satte meg helt bak. Etter møtet var slutt, snakket jeg med taleren og tøyste og sa : kor har du gjort av Jesus nå etter møtet? Vel, det endte med at jeg tok en beslutning, tok i mot Jesus, og aksepterte Han som Herre i mitt liv.


Vendepunktet


Jeg begynte å gå i menigheten/fellesskapet, som tok godt imot meg. En kort tid etter traff jeg en jente, og uten at jeg visste det dro dette meg vekk fra Gud. Etter hvert begynte jeg å ruse meg igjen .Vi gjorde det slutt og jeg reiste til Hellas, der jeg ruset meg mye. Etter en uke ropte jeg på Gud, selv om jeg var sterkt ruset. Hvem som kom inn i rommet, om det var Jesus eller en engel, er jeg ikke sikker på, men fra den dagen har jeg ikke smakt dop ,alkohol eller tobakk.

Da jeg kom hjem oppsøkte jeg en menighet. Det er livsnødvendig å ha et fellesskap, uansett bakgrunn. Som jeg sier til de som jeg hjelper ut av rus i dag : Nye lekekamerater, nytt leketøy og ny lekeplass.


Et helt nytt liv


I dag bor vi i Nordhordland, har en gutt på 8, en jente på 5 og en jente på 2 år. Vi har gode venner rundt oss, en god menighet, og en god kristen grunnskole for barna våre.

Uansett hvor ille du har det; Jesus elsker deg, vil møte deg og hjelpe deg. Han står med åpne armer og venter på deg.


11/10/2008

Bildet : Terje og hans kone Mari synger sammen.

Nordhordland Bibelsenter Alvermarka 39, 5911 Alversund
___________________________

Tlf: 902 20 938
E-post: post@bibelsenter.no
___________________________

Konto nr.:
6529 05 14767
Konto nr. misjon: 6529 05 14791